Skrevet av Ingvild Lyngved Ødegård, april 2019
Jeg satt i stua på Lillehammer, åpnet nettleseren, googlet «folkehøgskole», klikket inn på oversikten og huket av for folkehøgskoler i Nord-Norge. Jeg kunne jo aldri se for meg å bo i Nord-Norge over lengre tid i fremtiden, så da ville jeg nytte muligheten nå, bare for et år. «Oi, denne linjen ser spennende ut! Men hvor ligger Pasvik egentlig?» Etter enda et googlesøk var det bestemt. Jeg sendte en søknad til Pasvik Folkehøgskole og ventet spent på svar.
Jeg kom oppover høsten 2017, klar for et annerledes år. Jeg var nervøs og spent da læreren min viste meg til internatet mitt. «Her er Igor, han er fra Nikel på andre siden av elva her. Dere skal bo på samme internat». Det er flaut å innrømme at man har fordommer, men jeg var redd da jeg håndhilste på han som skulle bli en av mine bestevenner.
Hver høst starter det nye elever ved Pasvik Folkehøgskole. I de to årene jeg har vært her har de fleste vært sørfra. Jeg var én av flere som ikke hadde vært nord for Trondheim før vi landet på Høybuktmoen. I løpet av året vårt her får vi oppleve det beste av det Øst-Finnmark har å by på.
Høsten starter med blant annet kano- og koieturer i Øvre Pasvik nasjonalpark. Vi blir fort kjent med hverandre og nærområdet. I november er det fellestur til Murmansk. For mange er dette første møte med Russland og vi blir tatt godt imot av vennskapsskolen vår. Lærerne våre er kunnskapsrike og vi lærer mye om lokalhistorien. Vi besøker gruvene i Bjørnevatn hvor flere tusen søkte tilflukt under andre verdenskrig. Mange ser nordlys for første gang. Det blir vinter. Vi isfisker på Pasvikelva i -30 og feier når sola kommer tilbake. Vi får besøk av elevene vi bodde hos i Murmansk. I februar lærer vi om samisk kultur og historie. Jeg syr min egen kaffepose og luhkka. Hele skolen drifter sjekkpunkt under Finnmarksløpet. På slutten av året tar vi Hurtigruten over til Vardø og nyter våren på vei tilbake rundt Varangerfjorden.
Etter et innholdsrikt år har hele regionen blitt godt markedsført. Flere snakker om at det er fristende å bosette seg her. Det som skulle være ett år for å oppleve Nord-Norge ble fort til to. Nå er jeg stipendiat på linja Hot arctic-Russia ved folkehøgskolen. Folk-til-folk samarbeid er hjertet og sjela til linjen. Politikk, klima og urbefolkning er resten. Jeg har vært på flere utvekslingsturer, tatt tog fra Murmansk til St. Petersburg, spasert på Den røde plass i Moskva og bodd med nenetsere utpå den vidstrakte tundraen.
Jeg kunne ikke mye om Russland før jeg begynte på folkehøgskolen. Jeg kunne litt om det politiske, men ikke nevneverdig om kulturen, historien, og menneskene. Jeg tror de tidligere nevnte fordommene var et resultat av det jeg leste om i aviser og hørte om på nyhetene. Da jeg hadde besøk av venninnene mine i vinter var jeg stolt når jeg viste dem rundt i Kirkenes. «Ser dere at gateskiltene er både på norsk OG på russisk? Jeg har faktisk lært meg å lese russiske bokstaver». Vi var også innom Ritz og spiste pizza sammen med Igor.
Jeg har lært mye etter at jeg googlet «Hvor ligger Pasvik?». Jeg kan ikke skryte på meg bedre geografikunnskaper, men jeg har lært to viktige ting om meg selv. Etter et fantastisk år lærte jeg at det ikke er utenkelig for meg å bo i Nord-Norge i fremtiden likevel. Det andre lærte jeg gjennom utvekslingsturene, samarbeidsprosjektene og ikke minst Igor. Storpolitikk behøver ikke og bør ikke påvirke meg i møte med andre mennesker. I morgen skal Erna dra til St. Petersburg og møte med Putin. Tilfeldigvis skal jeg kjøre til Kirkenes og besøke Igor.
