Skrevet av Yasmin Penne Vikki , mars 2019
Min ektemann er yrkesmilitær og ble sommeren 2018 beordret til garnisonen i Sør-Varanger (GSV). Etter vår datter kom til verden, ble en pendleordning ikke ønskelig for oss lengre. Dermed flyttet vi fra vår hjemby Kristiansand til Østlandet. Etter et par år der, gikk turen videre til Kirkenes. Med min til dels uvanlige utdannelseskombinasjon bestående av potetsuppa; bachelor i pedagogikk, årsstudium i HR, master i innovasjon og kunnskapsutvikling og master i arbeidsrett, var jeg mest bekymret for om jeg ville ha en jobb å gå til. Jeg var så heldig at jeg kunne velge mellom fire.
De fleste snakker om kulden som Finnmark har å by på og som ekte halvt sørlending og halvt pakistansk, er det mange som lurer på hvordan akkurat jeg takler kong vinter. I utgangspunktet er det nok litt tragikomisk at nettopp jeg valgte å flytte 69 grader nord og 30 grader øst. Jeg som kommer fra en familie som er allergiske mot kulde og snø. I en kombinasjon med dette, og etter totalt seks års opphold på Østlandet, har jeg funnet ut at det blir greit kjølig der òg.
Ukentlig blir jeg fintet. Enten det gjelder å bli forbikjørt av en hilux, amarok, isuzu, land cruiser eller lignende- og da med minst to snøscootere på hengeren. For ikke å snakke om at jeg stadig blir forbikjørt (igjen) eller passert av en spark i sentrum, når jeg er ute for et ærend eller fem. Det er heller ingen tvil om at jeg synes at Kirkenes byr på en eksotisk sammensettingen av ulike etnisiteter, som jeg ikke er vant til. Selv har jeg et kvensk etternavn, som jeg antar er lettleselig for de fleste. Derimot kan jeg ikke legge skjul på at jeg til tider har fått testet meg greit, da jeg enkelte ganger skal uttale kolleger og nye bekjente sitt etternavn. En må for all del ikke glemme de saftige fortellingene, ordtakene og vitsene man hører her oppe. Om disse kommer ubevisst eller bevisst har jeg til gode å finne ut av. I hvert fall får ofte disse meg til le så mye at jeg faktisk må ta meg hakket sammen eller snu meg bort.
Nå har jeg akkurat slengt meg ned i sofaen, og må i grunn trekke på smilebåndet igjen. I skrivende stund har vi nettopp flyttet internt i Kirkenes. Kun etter seks måneder. Hevder forøvrig at det skal ha liten betydning, ettersom jeg hadde pakket ut av alle esker og gitt et tappert forsøk på å skape et velmøblert og hjemmekoselig hjem. Halvannet døgn etter det ble bestemt at vi skulle flytte, stod hele elleve kolleger av min bedre halvdel på døra. Det betyr at jeg styrtpakket ned det jeg ville dem skulle ta med. Det hele gikk så fort at jeg fremdeles er satt ut. Han som kom først og gikk sist, var kompanisjefen. Det sier sitt om han.
Ærlighet er viktig, og det er klart mini og jeg får testet oss hver gang han er på lengre øvelser eller kurs, og besteforeldre er litt langt unna. Da er det skikkelig herlig at de vi har rundt oss her i Kirkenes tar så utrolig godt vare på oss. Flere ganger ukentlig blir vi invitert med til ulike aktiviteter eller på middag. For å bli litt klissete så gir det meg en utrolig fin følelse å eie, altså det å vite at andre ønsker å investere tid i deg.
På jobb skal jeg starte et kommunalt vikarbyrå inn mot helsesektoren, og er på jakt etter modige sykepleiere og helsefagarbeidere. I tillegg er jeg lærlingkoordinator i Sør-Varanger kommunen, og skal så godt jeg kan ta vare på de unge lovende innenfor ulike lærlingefag. Finnmark fylke som sådan har et stort behov for arbeidskraft innenfor de fleste næringer. Mulighetene her er mange, om du tar deg tiden til å se hit. Gleder meg til å høre fra deg!
Yasmin Penne Vikki
Avdelingsleder Bemanningsteam & lærlingkoordinator, Sør-Varanger kommune
