Skrevet av Amanda Åsberg, Barentssekretariatet, juni 2019
For to år siden satt jeg på gulvet blant et titalls flytteesker og tenkte «hva i huleste er det jeg har gjort?» Lite visste jeg at jeg skulle bruke de neste to årene på å klamre meg fast til mitt nye bosted.
Det er flere grunner til at Sør-Varanger er et fint sted å bo. Blant annet er fagmiljøene kompetente, men har behov for folk. Derfor ønsker mange av lederne her å pålegge unge arbeidstakere mye ansvar, noe som gir bratt læringskurve og verdifull erfaring. At noen verdsetter din kompetanse og ønsker å lære fra deg, samtidig som du får utvikle deg faglig, er en drømmesituasjon.
En annen årsak er den geografiske plasseringen. Nærheten til Russland og Finland er både eksotisk og gjør Kirkenes til et strategisk viktig område. Forsvaret, politiet, Barel, Barentssekretariatet, Kimek, turistnæringen, Det Internasjonale Barentssekretariatet og universitetet i Tromsø ved Barentsinstituttet er blant arbeidsplassene som blir styrket på grunn av kommunens beliggenhet. Her bor vi på Schengen og NATOs grense til Russland. Det gjør Kirkenes til et møtepunkt for beslutningstagere fra flere land, og få norske byer har oftere besøk av stortingsdelegasjoner, statsråder og ministere fra hovedstaten.
Sist men ikke minst må naturen nevnes. Oppveksten på Helgelandskysten, blant øyvær, skog og fjell har gjort meg veldig glad i å være utendørs. Til tross for at fjell er en mangelvare har grensekommunen likevel økt turgleden min kraftig. Trolig kommer det av at jeg lever tett på milevis av urørt natur, har en vennekrets som heller drar i nasjonalparken enn på puben, et stabilt klima og de mange mulighetene området byr på. Om vinteren er det scooterturer, kiting over vidda, skiturer i lysløypa, isfiske på reinskinnet, hytteliv i Pasvik og mange timer i badstue som står på agendaen. Når det hvite gullet takker for seg er det fisking under midnattssola, klatring, løpeturer i terrenget og overnatting i hengekøye og telt som tar over.
Nesten hver uke får jeg spørsmålet: «Blir du med å sove ute i helga?» For ei som alltid har tursekken ferdigpakka er det et mekka å være omringet av vill natur og mennesker som vil dele den med meg.
I tillegg får jeg ofte spørsmål om jeg vil være med på debatter, bokbad, kino, forestilling på Samovarteateret i Kirkenes eller kulturpalasset i den russiske byen Zapoljarnyj. Vennene mine er altså både samfunnsengasjerte, friluftsentusiaster og idrettsfolk. Vi bor i en smeltedigel av nasjonaliteter, profesjoner, interesser og historier. Det gjør at byen passer for veldig mange, noe de fleste av vennene mine som er bosatt i store byer sørpå ikke forstår.
Når folk utenfra ikke skjønner hvorfor jeg trives så godt i Kirkenes forstår jeg at de bare ser det overfladiske. De ser en liten by der jeg ser et geopolitisk sentrum, de ser store avstander der jeg ser eventyr, de ser en værmelding som viser -20 grader der jeg ser en tørr og stabil vinter, de ser små arbeidsplasser der jeg ser kompetanseutnyttelse og de ser en liten dam men overser alle de store fiskene.
Mitt nyttårsforsett var å fremsnakke grensekommunen både i sosiale medier, i møte med folk og gjennom podkasten «Helt På Grensa». For du skal lete lenge etter et sted med mer mangfold, brattere læringskurve og flere ledere som vil satse på akkurat deg. Som ung, nyutdanna og lovende er det fint å være en stor fisk i en liten dam, hvor du får vokse som arbeidstaker og person.
