Skrevet av Maria Alexeeva, mars 2019
Sovjetunionen gikk i oppløsning i slutten av 1991, og i -92 ble grensen åpnet slik at det ble mulig å reise ut av Russland.
Pappa hadde vært kaptein på toppklubben Sever Murmansk og var nå ansatt som direktør ved toppidrettsgymnaset. Samme året som grenset åpnet ble pappa tilbud spillejobb i Norge.
Jeg var 6 år, da jeg ble fortalt at vi skulle flytte, men det at vi skulle flytte til et annet land det skjønte jeg ikke helt, for jeg hadde aldri vært i andre land. Vår lille familie på 4 skulle bare reise noen hundre kilometer fra Murmansk til Bjørnevatn.
Ingenting viste vi om at dette skulle bli en reise fra hierarki og matkuponger til demokrati og selvråderett.
Vi møtte et land som ikke var preget av rangeringssystemet som vi var vant med, vi fikk ikke utdelt bolig og det kom ingen «arbeidere» som løftet inn tingene våre.
Det vi møtte på var mennesker som var alt fra ledere til renholdere som stilte opp på dugnad for oss, vi møtte et bittelite samfunn med et stort hjerte.
Samfunnet rundt oss klarte raskt å kartlegge kompetansen til mine foreldre og de fikk jobber som passet perfekt til deres utdanningsbakgrunn og interesser.
Jeg på min side ble veldig godt tatt imot ved Bjørnevatn skole. I Russland hadde vi ikke matpakke-system så jeg spiste Mariekjeks de første fem årene på skolen og oppgraderte til loff med hvitost de senere år. Ingen stilte seg spørrende til våre matvalg, ingen så annerledes på meg, vi møtte heller en inkludering, der lokalbefolkningen inviterte oss inn, og selv om jeg ikke kunne språket fikk jeg mange gode venner, venner som står meg svært nært en dag i dag.
Disse beundringsverdige menneske i Sør- Varanger var opptatt av om vi «trivdes». Vi hadde kopiert opp ei ordbok og ordet «trivdes» i direkte oversettelse betyr å blomstre. Vi ble stadig stilt spørsmålet om vi «blomstret i Norge», og det gjorde vi faktisk! Dog var jeg usikker på om jeg blomstret i hele Norge, men i det minste viste jeg at jeg blomstret i Sør- Varanger.
Gjennom skolegangen ble jeg kjent med de norske samfunnsnormer, rettigheter og lover. Disse finnes i de fleste land, det som fasinerte meg var at her følges de, og gjerne til punkt og prikke, i tillegg lyttet folk til hverandre, reflekterte over andres meninger og de ser deg.
Jeg ble tidlig politisk aktiv og fikk sitte i kommunestyret i en alder av 18 år, selv om jeg var svært ung og hadde mange alt for impulsive ideer så lyttet lokalbefolkningen, ingen var negative og jeg opplevde å bli heiet på.
Tiden gikk videre og som ung voksen var målet å komme seg bort fra et sted der alle tok vare på deg. Jeg ville stå på egne bein, gå i gatene der ingen hilste på meg og ikke bli passet på.
På den tiden var det så viktig for meg å skape «egen identitet».
Etter mange år borte hadde jeg fått erfare masse, jeg hadde blitt «ikke sett» i Oslos store gater. Jeg hadde stått på egne bein og kunne til dels identifisere meg med karakteren i romanen Sult av Knut Hamsun.
Selv om jeg var for stolt til å flytte hjemover, hadde jeg fått barn og var ofte på besøk i Sør- Varanger, og hver gang jeg kom ble folk glad for å se meg, de ønsket meg velkommen. Jeg fikk både jobbtilbud og tilbud om å ta på meg forskjellige verv. Lokalbefolkningen så nytten i meg, nytten som jeg selv hadde mistet.
Med årene som gikk begynte jeg å innse at store deler av min identitet var her hjemme, her hvor menneskene bryr seg, og her hvor alle snakker med hverandre i gatene. Kanskje ikke rart at jeg i utvelgelsen av drømmeprins, falt pladask for en Kirkeneser.
Da jeg var ferdigutdannet sluttet ikke Sør- Varanger å overraske, jeg var ventet hjem og fikk jobb før jeg var ferdig på universitetet. I gjennom utdanningsløpet var jeg hele tiden ønsket tilbake, og min sjef på NAV Sør- Varanger så ressursen i meg og jeg fikk drømmejobben som Jobbspesialist.
I Sør- Varanger har vi alt som også mange andre kommuner kan skryte av, det jeg tror er særegent er menneskene, troen på enkeltindividet og det å gi menneskene mulighet. Takk for at dere en gang ga oss muligheten til å blomstre i Sør- Varanger og det er nå vår oppgave å bidra til at andre både tilreisende og fastboende får samme mulighet, og forhåpentligvis sitter de igjen en dag med samme opplevelse som meg.
