Det kjøres skiløyper rundt om i hele Sør-Varanger. Bare i Pasvik er flere idrettslag og hytteforeninger i sving for å kjøre og vedlikeholde milevis med trikkeskinner.
Av Vilde Kvammen Olsen
Det tikker inn en melding på telefonen:
“Når kan du være på Skogfoss?”
Det er lørdag morgen og det er Ørjan Emanuelsen som står som avsender. Han og kameratene i IL Nordlyset skal kjøre skiløype opp til Malbekken og jeg skal være med.
Nede i sentral Sør-Varanger er det tendenser til snøstorm, så jeg er spent på hvordan to timer bak på en snøscooter blir. Men, først venter en liten times kjøring oppover en av kommunens, kanskje fylkets mest beryktede veier: Fylkesvei 885, Pasvikveien.
Når jeg har kjørt forbi Håbeth-krysset slutter det å snø. Fremfor meg skinner en sterk rose neonfarge i horisonten. Et sikkert tegn på at mørketida er på hell og at jeg er på vei rett sørover.
Brattli, Svanvik, 96-høyden, Melkefoss. Når jeg skjønner at jeg nærmere meg Skogfoss ringer jeg opp Ørjan Emanuelsen for veibeskrivelse.
«Vi står ved veien, så du ser oss. Bare parker på bakken der…», er instruksjonene jeg får.
Jeg parkerer bilen i en stor parkeringslomme og ser en skikkelse på en snøscooter på andre siden av veien. Jeg vinker mot han og han svinger i min retning.
-Vi er ivrige å gå på ski
Ørjan Emanuelsen og jeg går noen meter lenger bort. Der står resten av gjengen: Oddleif Wara, Rune Holesrud og Aksel Emanuelsen, alle mann alle fastboende i Skogfoss. Det er ikke så enkelt å se hvordan de ser ut inne i store skuteklær og hjelmer, alle er i kledd gule rekfleksvester med IL Nordlyset løypekjøring på ryggen.
-Så dere er ivrige på å kjøre løyper?
-Vi er ivrige å gå på ski, kommer det kontakt
-Vi tråkker løyper fordi vi skal kunne gå på ski. Den moroa vi skal ha den må gjøre selv,
understreker Aksel Emanuelsen.
-Her oppe er det nemlig ingen andre som gjør det for oss, skyter Ørjan Emanuelsen inn.
Et vintereventyr
Pasvik viser seg fra sin beste side med kaldt, klart vintervær og alle slags rosa farger på januarhimmelen. Furuskogen er lesset ned av hvit nysnø og det hele minner om en kulis fra et vintereventyr.
-Her er det alltid så fint, sier Aksel.
Vi stopper på Appelsintoppen, ved Bokbjørka, som naturlig nok i Pasvik er en furu. Her stopper mange for å skrive seg inn i boka og for å sjekke gradestokken, som denne dagen viser –8.
-Alle kaller den bare for bokbjørka. Det var en bjørk kassa med boka stod på før, men da var det også en furu, forklarer en av de fire spøkefullt.
For familier og folk i alle aldre
Det er ikke bare, bare å bli klok på logikken i Pasvik, men vi durer videre oppover løypa. Halvveis på turen opp til Malbekken gjør vi turens andre stopp. Guttene vil vise frem den nye frokostkoia de har fått lafta opp. 3,7 km på ski gjør koia til et yndet mål for familier på tur.
-Den er ikke helt ferdig enda, så det har ikke vært noen som har brukt den enda, forteller de.
-Her er det fint for familier å være på tur. Du kan lage bål hvor du vil og bruke hyttene her fritt. I tillegg har vi en gapahuk med akebakke lenger ned i løypa, forklarer Ørjan.
Er det vanskelig å få med folk til å jobbe dugnad?
–Nei, nå har vi vært en fast gjeng som har kjørt noen år og jeg opplever at vi er flinke til å avlaste hverandre, forteller leder for IL Nordlyset Oddleif Wara, som sammen med gjengen tilsynelatende virker som at de møtes og kjører løype med glede.
– En liten ting
Kompisgjengen kjører nesten 20 km løype tur/retur hver gang de kjører. Og det kommer de til å fortsette med så lenge det er noen som ønsker å bruke løypa.
-Vi smiler litt når det diskuteres på Facebook når Barentshallene ikke har kjørt løype i sentrale strøk. Her er det ingen som får noe tilrettelagt og vi må gjøre det selv. For oss er dette er en av de småtingene som gjør at folk vil være her og som gjør at folk kommer hit for å gå på ski. Så lenge det er èn som går på ski, så skal vi kjøre spor. For da kommer det alltid flere. Det er viktig at den her lille tingen skal vi klare å holde ved like, utdyper Wara avslutningsvis.
80 mil i skiløypa
Lenger ned i Pasvikdalen finner vi flere ivrige ildsjeler med en sporsetter hengende bak skuteren.
Jeg har avtalt å møte Frank Henninen og Morten Meslo på Svanvik, nok et populært startsted for ivrige turgåere, sommer som vinter. De to bidrar til at Pasvikløypa holder høy standard gjennom hele skisesongen.
– Alt i alt er løypenettet vi kjører her på fire mil, forteller Frank Henninen.
I år startet sesongen tidlig. Med mye snøvær og vind har det tidvis vært forgjeves å kjøre løype, men det har ikke tatt motet fra ildsjelene. Bare Meslo har kjørt 80 mil bare i lysløypa på Svanvik så langt denne sesongen.
-Så lenge vi ser folk i løypa er vi fornøyde, og da kjører vi igjen når det blåser eller snør igjen, sier Henninen.
Ville få folk ut på ski under nedstegningen
– Målsetningen i covid-perioden var å holde løypene i orden slik at folk kom seg ut. Og det så vi at de gjorde og fortsetter å gjøre, meddeler Morten Meslo
Hvorfor gjør dere dette?
-Det er for å holde folk i aktivitet. Det bidrar til folkehelse og at folk kommer seg ut, sier de to.
– Og så er det viktig for ungene på Svanvik at de har et spor de kan gå i, utdyper Meslo.
Etter praten durer de to ut i løypa med hver sine snøscootere. Allerede er det en kollega som har startet ut. Med mildt og klart vintervær, ligger det meste til rette for god trafikk i Pasvikløypa.
På vei tilbake til bilen angrer jeg på at skiene ble igjen hjemme. Nye sjanser kommer, sesongen er lang og løypekjørerne i Pasvik har nemlig ingen planer om å gi seg.
