Søstrene Heidi og Katrine Sesseng Amundsen forteller om hvordan det var å vokse opp som “Ritz-jentene” og om å skulle videreføre flere generasjoners livsverk.
Tekst og foto: Susanne Olsen/Optimal Digital
Jeg blir tatt varmt imot av søstrene Heidi og Katrine. De har det travelt, men de setter gjerne av tid til å dele sin historie. Jentene vil at det skal være hyggelig og ryddig rundt oss. Vi går opp i andre etasje og setter oss rundt det store runde bordet på Ritz. Det er tidlig på formiddagen. Vi har hele Ritz for oss selv.
Det hele startet på Myra
– Bestemor Elly og bestefar Aksel startet Amundsens bakeri på Myra. Da bestefar døde, var pappa bare 9 år gammel. Han hadde tre eldre søsken som sammen med bestemor drev bedriften videre. Da pappa ble voksen kjøpte han bygget vi holder til i dag og åpnet Go Biten kafé. På grunn av leiekontrakter var bakeriet fortsatt på Myra, helt frem til 1994. Dette året ble Ritz diskotek bygget på og bakeriet ble også flyttet til sentrum, forteller Heidi.
Saken fortsetter under bildet.
Flyttet fra Drøbak til Kirkenes
– I 1999 bodde vi og mamma i Drøbak. Mamma jobbet som hjelpepleier der. Det samme året som pappa døde, startet AMFI og Ofelas. Det ble stor konkurranse og pappas bedrift gikk dessverre med store underskudd. I 2000 flyttet vi hjem til Kirkenes. Mamma ville overta bedriften på våre vegne. Hun hadde ingen erfaring fra bransjen, men fikk god hjelp av et eksternt styre den gang. Dette er vi alle tre evig takknemlig for, sier Katrine.
Når gikk det opp for dere at Ritz og Go Biten (nå Amundsens bakeri & konditori) var deres?
– Jeg husker veldig godt en kommentar jeg fikk fra en barndomskompis da jeg var sammen med han og moren hans. «Du er så heldig, du kan spise og ta så mange horn du vil, når som helst». Og jeg tenkte at det hadde han nå rett i. Skikkelig heldig var jeg. Frem til moren hans sa: «men jeg tror heller hun vil ha en pappa». Da gikk det opp for meg at vi skulle ta over en dag, og det var ikke noe jeg gledet meg særlig over den gang. Og kanskje heller ikke forstod omfanget av, deler Katrine.
Hvordan var det å være Ritz-jentene i ungdomsårene?
– Vi skal ikke pynte på det. Det har vært tøft. Det har dessverre vært mye misunnelse, drama og rykter som man kanskje føler henger litt ved på en liten plass. Man tok selvfølgelig mange rare valg da man var ungdom, men man har jo vokst og utviklet seg i årene som har gått, sier Heidi.
Katrine forteller om venninner som også jobbet på Ritz. Det var gøy å jobbe sammen, men det ble dessverre en del oppstyr også.
– Slikt tok jeg veldig personlig, forteller Heidi, før Katrine legger til:
– Vi tar kanskje ting litt for personlig, men bedriften vår er jo på en måte «babyen» vår. Pappa og mammas arbeidsinnsats sitter i veggene her. Det blir da litt vanskelig å ikke ta slikt personlig, men vi har blitt bedre på det. Vi har lært oss at vi må skille bedrift fra privat. Tror man må det for å «overleve» som leder i en virksomhet, sier Heidi.
Saken fortsetter under bildet.
Vanskelig å få respekt hos de ansatte
– Vi var 12 og 10 år da pappa døde. Etter hvert forstod vi mer og mer at det var vi som en dag skulle ta over bedriften. Som ungdom var jeg ganske sjenert og lite utadvendt. Det å måtte jobbe sammen med ansatte på Ritz som var i 20-årene var grusomt, forteller Katrine.
Heidi forteller om da hun var 20 år og tok bartenderkurs på Kreta, da ringte moren hennes og fortalte at daværende daglig leder for Ritz skulle i mammapermisjon. «Vil du komme hjem og være daglig leder?» Heidi kom hjem, og det var forferdelig å skulle sitte og lage vaktlister og sjefe over damer og menn som var mye eldre enn henne selv. Hun følte hun var altfor ung og hadde for lite respekt.
-Det var skikkelig tøft, forteller Heidi.
Skolen ble nedprioritert
– Vi vet at vi er heldige som har en mamma som har stått på og gitt jernet i alle disse årene og det har nok vært en hvilepute med tanke på skolegang. Jeg brydde meg svært lite om skolen i ungdomsårene. Jeg visste at jeg hadde jobb når jeg ble voksen. Helgene og ettermiddagene ble også brukt mye til jobb, så skolen ble ikke prioritert, sier Heidi.
Katrine forteller at de startet å jobbe i garderoben på Ritz da de var 15 år, og fra 18 år startet de å jobbe i baren. Og slik har det gått slag i slag. Det er kun fire år siden Katrine startet å jobbe administrativt og to år siden Heidi gjorde det samme.
– Vi skulle begge ønske at vi prioriterte studier da vi var i starten av tyveårene. Selv om vi ikke har måttet gå skole, kjenner vi på at behovet likevel har vært der. Utviklingen man får av å mestre skolegang tror vi er undervurdert. Og når du skal overta en virksomhet er det utrolig mye man bør kunne. Alt fra regnskap, til personal, til kundebehandling, meddeler Heidi.
Kom seg vekk fra Kirkenes en periode
– Mamma var flink til å pushe oss og oppfordret oss til å være litt borte fra Kirkenes. Hun har erfaring fra bransjen og visste hva som ventet oss her hjemme, forteller Heidi som har bodd i Stavanger og i Barcelona.
– Jeg var vel borte fra Kirkenes i et par år til sammen, men da jeg bodde i Stavanger endte jeg opp med å jobbe for et konditori, og da gikk det vel ikke lange tiden før jeg følte det ble helt feil å gi alt for en bedrift der, når jeg kunne gjøre det samme for min egen bedrift her hjemme.
Katrine har bodd ett år i Harstad hvor hun gikk på folkehøyskole, også bodde hun to år i Oslo.
– Det var godt å komme seg bort fra Kirkenes og få andre impulser, forteller hun.
Jobber mot et generasjonsskifte ved årsskifte
– Planen er at vi skal ta over bedriften. Mamma kommer fortsatt til å jobbe her, men det er vi som skal ta avgjørelsene og være ledere, forteller jentene.
– Mamma har vært leder på toppen og styrt alt på egenhånd, nå skal vi være to som styrer. Det gjør at vi må endre på strukturen. Heidi og jeg er ganske forskjellige, og det er bare en fordel med tanke på fordeling av arbeidsoppgaver. Vi er gode på ulike ting, forteller Katrine.
Heidi forteller at de har etablert et nytt styre som pusher jentene til å kurses mer. Begge har nå fullført ett år på BI.
– Det har gitt oss mer selvtillit. Vi var med på mange kurs da vi var yngre også – blant annet flere topplederkurs, men det ble vanskelig den gang. Vi ble for unge. De andre deltakerne var opptil 30 år eldre enn oss, sier hun.
Dere er begge småbarnsforeldre. Er det en utfordring når dere jobber som ledere i egen virksomhet?
– Ja, absolutt! Heidi sin samboer må trå mye til når det er høysesong i jobben hans og jeg er alene med mine to barn. Da er det godt å ha mamma som er bestemoren til alle fire. Hun trår til når vi trenger det, og hun er vel den som kanskje forstår oss aller mest når det kommer til jobb, sier Katrine.
Hvordan er det å drive firma med sin egen søster?
Begge ler.
-Det er et sirkus. Vi kan diskutere heftig, og konflikter oppstår nok oftere mellom to søstre og en mor enn om vi ikke hadde vært i slekt. Det kan bli mye jobbsnakk. På julaften for eksempel, da tar vi oss selv i å sitte å snakke for mye jobb, forteller Heidi.
-Samtidig er det veldig positivt fordi vi kjenner hverandre ut og inn, vi kan gjøre det meste sammen og vi reiser på kurs sammen og kan rotte oss mot mamma når vi trenger det, flirer Katrine.
Hva mener dere Ritz og Amundsens bakeri & konditori gir tilbake til Sør-Varanger samfunnet?
-Vi skaper arbeidsplasser, vi sponser mye lokalt. Våre produkter og tjenester treffer alle aldersgrupper. Mennesker i alle aldre kan gå på kafé, vi har diskotek, restaurant og vi leier ut lokalet til blant annet bursdagsfester for barn. Vi sier sjelden nei til å være med på ting. Om det er felles markedsføring av servicenæringen i byen eller andre sammenkomster hvor vi kan treffe andre aktører for å spille hverandre gode. Vi pusser opp og vi ønsker hele tiden å være i utvikling, avslutter søstrene Sesseng Amundsen.
