Skrevet av Jenny Mikkelsen Spring, februar 2019
Da jeg var 17 år kunne jeg ikke komme meg raskt nok vekk fra Kirkenes! Ikke fordi jeg mistrivdes i byen, heller fordi jeg var nysgjerrig og ville oppleve verden!
Derfor pakket jeg trusa og reiste av gårde til Tyskland. Her i dette landet skulle jeg lære meg ordentlig tysk, for jeg skulle nemlig fortsette å jobbe i reiselivsnæringen når jeg en gang flyttet hjem til Kirkenes. Det tok ikke mer enn to uker å lære tysk, siden jeg kunne sveitsisk fra før som er ganske likt. Ren tortur var det likevel å fortsette med russisk språk i Tyskland, som jeg hadde begynt med på videregående skole i grensebyen Kirkenes. Uansett om jeg skulle oversette fra russisk til tysk eller omvendt, ristet læreren oppgitt på hodet og endte opp med å lage en portabel grammatikktabell til meg, som hun insisterte på at jeg skulle ta med meg over alt!
Vel hjemme i Kirkenes fullførte jeg videregående og fortsatte å jobbe hos Barents Safari. Reiselivsbedriften som hadde ansatt meg som 14 åring, da både min far og jeg insisterte på at dette var frivillig barnearbeid! Jeg trivdes godt i reiselivsnæringen og min daværende leder lærte meg både å kjøre båt og minibuss når jeg ble gammel nok. Før jeg viste ordet av det ledet jeg utflukter med opptil 30 gjester på egen hånd både med elvebåt, snøskuter og 4-hjuling. Denne muligheten ville jeg neppe fått i noen storby! Alle utfluktene og historiene vi fortalte var knyttet til den norsk-russiske grense, som tilreisende oppfattet som eksotisk! I tillegg kunne vi by på kongekrabbe under både midnattssol og nordlys avhengig av sesong. Det er ikke mange steder i verden du kan sitte under midnattssolen å spise kongekrabbe som du selv har vært med på å fiske, mens du blir overvåket av russiske soldater! De norske grensejegerne kom ofte innom for en smakebit, i bytte mot å posere fremfor turistenes kamera.
Igjen var tiden for å flytte kommet, denne gangen gikk turen til Lillehammer med samboer på slep. Jeg hadde lest at Norges beste reiselivsutdanning var å finne nettopp der. Utdanningen var vel så god, samtidig som lengselen etter det enkle liv var å ta og føle på! Min samboer måtte ofte pendle i godt over en time i lange køer for å komme til og fra jobb, mens jeg fikk parkeringsbøter utenfor både høyskolen og butikken! Det høres kanskje latterlig ut for mange, men for oss som var vant til å ha alt innen 5 minutters rekkevidde var dette et irritasjonsmoment. Vi bestemte oss for å flytte nordover igjen og jeg fortsatte min utdanning i Alta. På samme tidspunkt ble den tidligere hjørnesteinsbedriften i Kirkenes; Sydvaranger Gruve åpnet og min samboer ble hyret der. Studentmiljøet i Alta var lite og jeg ble rastløs. Selv om avstandene i Finnmark er stor, pendlet jeg hjem så ofte jeg kunne. Det tok seks timer å kjøre fra Alta via Finland til Kirkenes.
Pendlingen var slitsom og jeg kom på den brilliante ide å flytte til Murmansk i Russland. Det var tross alt bare en tre timers kjøretur fra Kirkenes, samtidig som det var ekstremt langt borte på alle andre måter! I Murmansk fikk jeg praktisere russisken, selv grammatikken løsnet en smule og jeg fikk meg raskt nye venner. Jeg integrerte meg i det russiske samfunnet ved å kjøpe den tykkeste dunkåpen jeg fant med pelskrage, som jeg komplementerte med alt for høye hæler. Et velkjent syn også i Kirkenes, siden vi er den eneste kommunen i Norge som grenser til Russland! Gateskiltene her i byen er faktisk skrevet også på russisk.
Flyttingen min fortsatte frem og til bake i noen år, til jeg hadde fullført både bachelor og master. I dag finnes det heldigvis tilbud om universitetsutdanning også i Kirkenes!
Som nyutdannet fikk jeg drømmejobben i Kirkenes! Hurtigruten hadde etablert seg i byen og jeg søkte umiddelbart. Jeg var svært bekymret for at jeg ikke skulle få jobben, siden min samboer og jeg allerede hadde planlagt å reise jorden rundt på tre måneder. Hurtigruten var utrolig nok villig til å vente på meg, mens min samboer fikk innvilget permisjon. Vi kunne med andre ord reise bekymringsløst rundt i tre måneder, vel vitende om at begge hadde en jobb å gå til når vi endelig kom hjem til Kirkenes. Denne muligheten ville vi nok aldri fått i en storby hvor det er kamp om arbeidsplassene.
Jeg fikk en spennende arbeidshverdag i Hurtigruten og var om bord på skipene som lå til kai i Kirkenes daglig. Jeg fikk blant annet ansvaret for å lede arbeidet med å rekruttere ny besetning til et skip som skulle seile i utenriksfart og reiste i den forbindelse til Filippinene for å rekruttere nytt mannskap. Jeg hadde aldri i min villeste fantasi sett for meg en så internasjonal jobb i Kirkenes!
Nå jobber jeg i Barentssekretariatet, som er en utrolig spennende arbeidsplass i Kirkenes! Våre viktigste oppgaver er å finansiere norsk-russiske samarbeidsprosjekter, dele kunnskap og bygge nettverk i Barentsregionen. Prosjektene vi finansierer legger grunnlag for tillit, vennskap og økt livskvalitet i Barentsregionen. Du kan lese mer om oss her (legg inn link til www.barents.no).
Min samboer og jeg har nå slått oss til ro i Sør-Varanger kommune. Fordelene med å bo her er mange! For det første er boligprisene overkommelige og avstanden til turområder, skiløyper, idrettsanlegg, basseng, innendørs klatreanlegg, utendørs klatreanlegg, kulturanlegg og til sentrum korte! Alt dette når vi og de fleste andre som bor sentralt på 10 minutter! De som bor på «bygda» må kanskje kjøre i 20 minutter, uten kø, bomringer og andre «hindre».
Om vi mot all formodning skulle savne storbylivet, tar det to timer å fly til Oslo og ikke mer enn tre timer til å kjøre til Murmansk! Vi drar ofte over til nabobyene Nikel og Zapoljarnyj hvor kontrastene til hverdagslivet i Kirkenes er store. I nabobyene våre kan vi dra på harry-handel eller oppleve det berømte Bolshoi Teateret fra Moskva, som holder forestillinger i verdensklasse noen ganger i året! Om du skulle synes at Russland høres litt skremmende ut, kan du for all del gjennomføre handelen også i Finland, gjerne på snøskuter om vinteren!
Hilsen
