Når skolene stenger og elevene blir pålagt fire timer hjemmeskole hver dag, da må noen undervise dem. Og noen, det er han som også har hjemmekontor som journalist.
Epostene fra skolen var mange og lange. De kom fordi jeg har en åttendeklassing og en tredjeklassing som skulle vært på skolen, hadde det vært normale tider. De skal gå på skole selv om skolen har stengt. De må følge undervisningen de skulle hatt, så godt det lar seg gjøre.
Avis og skole flytter inn
”Myndighetene har gitt dere foreldre og foresatte et stort ansvar for undervisningen av deres egne barn nå som skolene er stengt”, heter det i en av epostene. Sånn flaks at jeg har hjemmekontor.
Det kommer også eposter og sms-er fra Sivilforsvaret, der man bli bedt om å forberede seg på å bli innkalt til å utføre viktige samfunnsoppdrag. Som om man ikke hadde nok å tenke på. Vi får ta en ting av gangen.
Dermed blir det ett klasserom på tenåringsrommet og ett på kjøkkenet. Skolekjøkken, eller kjøkkenskole for den minste. Åttendeklassingen klarer seg stort sett selv, pc-en pålogget skolesystemet Feide med vekselvis lærer og klassekamerater på mobilen, men tredjeklassingen må ha hjelp. For mamma jobber på sykehuset, og helsearbeidere driver mer samfunnskritisk viktig arbeid enn journalister. Selv om Norsk Journalistlag gren litt på nesen da de så lista som kom fra regjeringen. Journalister var ikke nevnt der.
Nok om det. Lærerpappa må lære seg pålogging på Microsoft Teams og feidepassord. Åtteåringen kan det, men for sikkerhets skyld, det er jo min Mac han må bruke. Tenåringen har sin egen skranglete PC med fra skolen.
Klokka ni må alle elevene si hei eller god morgen eller på annet vis vise at de er tilstede og klare for skoledagen. Det er oppropet. I et hus litt lenger nede i gata sitter læreren på sitt hjemmekontor og krysser av på lista, eller noe sånt. Den ene etter den andre logger seg på, og så er det bare å begynne å følge arbeidsplanen som har kommet på en av de utallige epostene fra skolen de siste dagene. Guttungen setter i gang med norsk lesing og pappaen skifter hatt, blir journalist, og forsvinner ned i kjelleren til hjemmekontoret, Sør-Varanger Avis, lokalkontor avd. Bjørnevatn, for å ha morramøte med redaksjonen.
Redaksjonsmøte, norsk og dusjing
Midt i morramøtet er eleven ferdig med lesinga og vil ha hjelp med neste oppgave.
– Bare vent fem minutter, signaliserer jeg med fingrene mens det surrer i øret fra redaksjonen på alle mulige lokale vinklinger, konsekvenser og oppfølging av de mange meldingene om unntakssituasjonen som har eskalert i løpet av helga.
– Da tar jeg en dusj, sier åtteåringen og forsvinner inn på badet. Midt i norsktimen – den var ny!
Helga var hektisk, det var denne helga det virkelig braket løs, og for mediene er det nok å gjøre. Journalistpappa hadde vakthelg og prøvde å følge med på alt som skjedde og tilbrakte mye tid foran skjermen i kjelleren og på telefonen. Mamma hadde også vakthelg og måtte med ujevne mellomrom avgårde på sykehuset når mobilen ringte.
Og ungene var litt i sjokk – hva i all verden skal man ta seg til framover når skolen er stengt, man ikke kan ligge i snødungen sammen med en haug med andre unger, ikke spille fotball i skolegården, ikke henge på et eller annet tenåringsrom med vennene og ikke gå på trening to-tre ganger i uka? Og hva betyr alt det som skjer i landet, som går non-stop på nyhetssendingene på tv? Tankene kvernet nok i hodet på familiens yngste også. ”Gjør noe sammen med familien, ha litt kvalitetstid”, leser jeg i forbifarta på et eller annet nettsted.
Fellesaktiviteten med hele familien ble snørydding, bålpanne på nyryddet terrasse og grilling av pølser og burgere i ettermiddagssola søndag. Heldigvis hadde uværet gitt seg. I alle fall her. Tro om trailerne med mat til butikkene kommer seg fram, tenker journalisten i meg. Det plinger i mobilen: Bjørnevatn IL har åpnet toalettpapirsalget igjen, ser jeg på Facebook mens hamburger nummer to blir fortært.
Man skal være glad man ikke bor i en flyktningeleir i Tyrkia.
Journalistikk og gym i stua
På kjøkkenet i Bjørnevatn fortsetter norskundervisninga. ”Skriv to av versene fra diktet i penskriftboka”. Det må være noe av det kjedeligste, mener guttungen, og pappaen er enig, men bare inni seg, og prøver å være oppmuntrende. Jeg skal jo være lærer nå, men husker tilbake til egen skoletid med tilsvarende grøssoppgaver. Det er ikke det at det er kjedelig å skrive, det er så kjedelig å skrive av. Mens han ventet på at pappa skulle bli ferdig med møtet har han både dusjet og skrevet en liten historie om ”en gang da alle måtte jobbe, både barn og voksne, det var fælt”.
– Kjempefin historie! Skal vi gå videre på oppgaven?
Han sliter seg gjennom det og får endelig ha friminutt. Han oppdager at klokka allerede er halv elleve, det betyr jo spisepause. Storesøster kommer ned fra rommet sitt og skal ut og ha gym med en venninne – ute i gata, de har fått en utfordring, og lover å holde et par meters avstand.
Imens begynner mattetimen for tredjeklassingen. Subtraksjon med veksling. Matte har blitt litt artigere i det siste og går rimelig greit, bare med en liten gympause på stuegulvet for å slippe å sitte så lenge i ro. En stund senere er skoledagen over. Det gikk egentlig bedre enn forventet, man må vel bare bli vant til det.
Pappa forsvinner ned i kjelleren for å skrive det du nå leser, og sjekke om Justisdepartementet har svart på eposten som ble sendt søndag kveld. Det har de ikke. Kanskje de lurer på hva i all verden de skal svare på ordfører Rune Rafaelsens kritikk av myndighetene? Det tok jo sin tid under flyktningekrisen også. Tipper innboksen der er temmelig sprengt. Sprengt var også Feide mandag morgen, i alle fall i Oslo, leser jeg på NTBs sider, mange elever hadde problemer med innloggingen.
Sånn går nu dagan, er det fristende å si, det gjelder vel å ta en dag av gangen. Ordtaket ”Dagen i dag er den første i resten av ditt liv” passer ikke så godt akkurat nå. Men ungene skal nok bli undervist, avisa skal nok komme ut og pasienter skal nok bli tatt hånd om hvis det er opp til meg. Det siste er kanskje det viktigste, når alt kommer til alt.