Vi er nå i starten av juni, og snøen har endelig begynt å forsvinne. Lokalt og nasjonalt begynner samfunnet å normalisere seg, for noen kanskje for kjapt – for andre alt for seint. I sistnevnte kategori er det særlig næringsaktører som sliter og går usikre tider i møte, noe som bør uroe oss alle. Uten private aktører som skaper arbeid, skatteinntekter, utvikling, bolyst og rekruttering blir det kjapt rimelig mørkt i lokalsamfunnet vårt. Generelt vil vi som innbyggere merke det når våre eiere, Sør-Varanger kommune, blir tvungen til å ta harde kutt i sine tilbud – men spesielt merker alle de som er permitterte og ledige konsekvensene av å ikke ha en fast jobb å gå til.
Da Irene Falck Jensen, ved Kultur og fritidsenheten i Sør-Varanger kommune utfordret meg til å skrive noe til koronadagboka takket jeg mest ja av plikt, ikke av lyst. Det var liksom så utrolig lite positivt å løfte fram. Koronatiden har strengt talt vært et sammensurium av videomøter, lange ettermiddager og endeløse mengder eposter, fortrinnsvis fra hjemmekontoret i kjelleren – med minimalt av kontakt med omverden. Som en av de vi har jobbet mot sa: «dagene flyter slik i hop, at jeg har kuttet ut navnedager og bruker kun betegnelsene i går, i dag og i morgen». Det er naturligvis sagt med noe ironi, men sannelig er det enkelte dager som føles akkurat slik. Kanskje var det hun hjemme som kjente effektene av mitt arbeid i koronatiden mest. Det ble gjerne to daglige tilbakemeldinger om at desibelnivået fra kjelleren begynte å nå nye høyder – og at jeg stadig ble mindre tilgjengelig på hjemmebane og mer tilgjengelig på jobb. Så, Maria – dette er også en takk for god hjelp hjemme slik at jeg fikk lov å jobbe til jeg ble helt fjernstyrt! Kanskje noe mange kjenner seg igjen i? Selv om mye var – og er mørkt som en effekt av pandemien- er det også noen lyspunkt. For å finne disse lyspunktene må en våge å trekke ned soveposen og se seg litt rundt, og ikke bare fokusere på elendigheten. Et slikt lyspunkt er styrket samhandling og vissheten om at vi må samhandle enda mer for å lykkes framover.
Da koronaen låste ned samfunnet var vi i Sør-Varanger Utvikling i full gang med å lande en strategi for avslutning og veien videre. Tilbakemeldingene fra midtveisevalueringene var gode, og vi var ivrige på å fortsette arbeidet. Da krisa traff oss så vi konturene av noe mørkt. Derfor meldte vi oss, sammen med Barentssekretariatet, kjapt til tjeneste for Sør-Varanger kommunes krisestab – vel vitende om at vi vet egentlig ingenting. Ut ifra ulike hjemmekontorløsninger ble det kjapt fastsatt at «smittevern» måtte gjennomsyre alt arbeidet vi la ned. Nye digitale prosjektstyringsverktøy og videomøter ble den nye hverdagen langt ut i de sene kveldstimer. Smittevern var, i denne sammenheng, å jobbe for at vi som innbyggere holder oss hjemme, bidra til at vi vasker hender og å mobilisere den enkelte til å ta kloke beslutninger for å redusere sjansen for smitte. Samtidig, de store kravene og begrensningene som ble påført hver enkelt av oss kommer også med noe konsekvenser. Stikkord som ressurstilgang, sårbarhet, ensomhet, frykt, depresjon og brakkesyke kommer fort fram. Derfor har vi fra smittevernsarbeidet etterstrebet å tenke helhetlig og demme opp for de negative effektene som kan komme fra slike begrensninger.
SVKsammen
Et hvert smittevernsarbeid er avhengig av samspill og mobilisering av ressurser. I dette tilfellet var ressursene i stor grad befolkningen, og mye av mobiliseringen handlet om å få folk til å bli hjemme. I den tverrfaglige gruppen valgte vi fort å legge oss under fellesbegrepet «SVKsammen». Hvorfor?
SVKsammen er et positivt ladet begrep. SVKsammen er ikke en nettside, eller en gruppe på sosiale medier. SVKsammen bor i meg, deg og alle andre som har gjort sin del av jobben for at vi i felleskap har kommet rimelig kjapt ut av krisa. Derfor er SVKsammen en mentalitet og et prinsipp der vi forsøker å involvere og mobilisere hverandre og jobbe etter «samskapningsprinispper». Altså, hvordan kan vi få mer ut av å gjøre ting litt annerledes, hvordan blir 1+1 = både 3 og 4. Alle mulige digitale løsninger er derfor bare verktøy, og brukes til å mobilisere, koordinere, inspirere og vise fram at det er mulig. Igjennom SVKsammen-mentaliteten har vi søkt å skape et felles mentalt rammeverk og ei retning å jobbe etter – forhåpentligvis også lenge etter koronakrisen er ferdig.
Men hva er da SVKsammen for meg tenker du kanskje nå? En konkret sak er nettportalen «SVKSammen» med ulik info og tilbud til publikum. Mens SVKsammen, som aktivitet og mentalitet, vises eksempelvis igjennom at Kultur og fritidsenheten i Sør-Varanger har hatt digital scene og live-streaming hver tirsdag – drevet i stor grad av frivillighet og lokale ressurspersoner. Koronadagboka, som du leser på nå, er et resultat av dette arbeidet. Aktivitetskortet var et konkret tiltak i SVKsammen. I dette arbeidet fikk vi også mobilisert Handels- og Serviceforeningen til å jobbe fram en digital nettportal for lokal handel, samt gratis hjemlevering. Dette ble gjort for at du skulle kunne holde deg hjemme, men samtidig tilrettelegge for en viss drift i vårt lokale næringsliv. Sammen med Kirkenes Næringshage, SNN1 og kommunen fikk vi også opprettet gratis kriserådgivning for bedrifter og en portal med oppdatert og relevant informasjon for næringslivet – dette krevde en ny måte å samhandle på. SVU og Gamnes og Bror hjalp våre eiere med en «chatbot» på deres hjemmesider, slik at lokalsamfunnet fikk kjappere og bedre svar. Ved bruk blir «chatboten» smartere, og gir derav mer info og mer presise tilbakemeldinger. Slik har du som har brukt tjenesten også hjulpet andre. Sammen med Barnetssekreteriatet lanserte vi ICE: Hack the Crisis, der vi utfordret innbyggere i Barentsregionen til å komme med tiltak og løsninger for å dra oss ut av krisen. En digital variant av det arrangementet vi kjørte her i Kirkenes for 1 år siden, og en helt ny erfaring for oss alle! Nylig kunne vi også lese i Sør-Varanger Avis om hvordan ungdomsbedrifter hjelper eldre med å komme seg på nett og bruke ulike nettjenester. Dette er et resultat av SVKsammen, der Sør-Varanger kommune ved Bård Ramberg, tidlig påpekte at de eldre er en sårbar gruppe som fort faller utenfor når informasjonen legges digitalt. Kort sagt, Bård er et tydelig bevis på at ikke alle superhelter bruker kappe! Det som gjøres på opplæringsfronten mellom kommunen, Kirkenes Videregående skole og Ungt Entreprenørskap opp mot de eldre er samskapning og innovasjon i praksis.
Det er en rekke slike små og store tiltak som er gjort og fortsatt gjøres for å styre oss igjennom krisen og over i en normalsituasjon. Fellesnevnerne i alle de gjennomførte tiltakene, også alle de som ikke er nevnt, er kravet til samhandling og behovet for å mobilisere lokalsamfunnet – både som frivillige og som profesjonelle aktører. Den omtalte digitale scenen, som eksempel, kommer etter alle solemerker til å bli videreført framover.
Selv om krisen har vært krevende, og er ekstremt krevende enda for store deler av næringslivet – spesielt reiselivet – så har den løftet fram og tydeliggjort både behov og muligheter for å samhandle og lage nye løsninger. Vi tror på Sør-Varanger og samskapning, derfor skal vi også komme oss ut av denne krisa på en styrket måte.
Beste hilsen Kenneth Stålsett
