Av: Gunnhild Jørginsdóttir Brimheim
På ukeplanen til syvåringen står det: «Finn frem dagboka (den lille røde kladdeboka) og skriv fem setninger. Husk at en dagboktekst starter med en hilsen til dagboka og dato. Den skal inneholde tanker, følelser og refleksjoner om ting du har opplevd, og avsluttes med hilsen og navnet ditt». For ente dag på rad sitter vi her og prøver å pløye oss gjennom det som føles som en eviglang lekseplan i en eviglang unntaksperiode. I et av de få strekkene med sammenhengende konsentrasjon hos syvåringen tar jeg meg i å smile over ironien i at hun blir bedt om å skrive dagbok, mens det nok er jeg som mor som hadde hatt mest nytte av å gruble litt over tanker og følelser, her jeg står og nesten går opp i liminga. Min dagboktekst ville vel ha sett noenlunde slik ut:
Kjære dagbok
16. april 2020
Dette fungerer ikke! Hjemmebarnehage for en ettåring og en treåring, hjemmeskole for en syvåring kombinert med hjemmekontor er en perfekt oppskrift på fullstendig kaos. Selv om jeg er heldig nok til å bo med favorittmenneskene mine, gleder jeg meg som f*** til å savne dem og til å se andre mennesker igjen. Flaks at jeg kan glede meg til 45 minutter egentid og korøving på Zoom i kveld. Ser man lyst på det har jeg endelig funnet ut hva jeg skal ønske meg til bursdagen (som ingen kan komme i), støydempende øretelefoner.
– Hjertelig hilsen G
Heldigvis for meg og syvåringen har hun noe kortere setninger enn jeg, og læreren blir nok ikke å sette kaffen i halsen av hennes fortelling om «påskeeg» og «hytetur». Og ja, jeg har prøvd å forklare dobbeltkonsonantregelen, men det sitter liksom ikke. Ikke sitter bokstavene på linja heller for den del og de fleste «b»-er og «p»-er er forvekslende like. Men det får læreren ta seg av, nå er treåringen ferdig med å late som om han får gjort noe fornuftig mens han sympatijobber på sin Ipad for å støtte storesøster i kampen mot ukeplanen. Fellesdugnad indeed.
Ettåringen er også på jobb. Sammen med pappa. Det er et lykketreff at hennes «bæ bæ jijje jam, ha du noe ujj» ikke blir ensformig som bakgrunnsstøy mens man prøver å unngå permitteringer og konkurs i bedriften. Vi konkluderte fort med at det ikke gikk an å ha alle tre hjemme hvis ukeplanen skulle åpnes overhode, så minsten må på jobb. Hun sover jo tross alt en time i løpet av dagen og den timen må være nok til å drive bedrift i disse dager.
«Personalmøte på web i dag 13.00. Logg inn på følgende link…» står det i e-posten fra sjefen. Jeg fikk velge tidspunkt siden han har forstått at jeg enkelte tidspunkt på døgnet overhodet ikke kan kommuniseres med over støynivået i kaoshuset. 13.00 burde gå bra. Da er treåringen sliten nok av å herje rundt til at han kan sitte en stund med IPaden, og syvåringen er ferdig med leksene hun må ha hjelp til og kan derfor ta de morsomme leksene, de som innebærer at hun får sitte med IPad og se videoer på Youtube om Steinalderen (skulle ikke trodd det fantes så mange av dem, men etter disse ukene har vi snart runda Youtube og du vil ikke tro hva som finnes der ute). Jeg finner frem headset til begge ungene og børster støv av jobbdataen som dessverre ser litt for lite action i disse dager. Jeg har til og med klart det utrolige, å være klar 15 minutter før, enda jeg vanligvis er kronisk forsinka. Bare synd teknikken svikter og de første 25 minuttene av møtet går med til å finne ut hvilken av møtedeltagerne som har feedback som overdøver alt som blir sagt. Når møtet endelig starter er treåringen lei. Han har blitt utrolig flink til å tegne de siste ukene og bruker nå talentet sitt til å tegne fine grå blekkspruter (les: streker og kruseduller) på de hvite veggene våre med en nøkkel han har kommet over. Jeg er for opphengt i møtet til å oppdage det før det er for sent. Like etterpå løper han inn på badet. 5 uker med koronastengt barnehage har endelig gitt oss tid til pottetrening så guttungen er snart ekspert og vil helst gjennomføre hele prosedyren uten hjelp av en voksen, helt ned til å tømme potta i do. Jeg har aldri vaska badet så hyppig som i disse dager!
Mens kollegaene mine i tur og orden forteller om alt de har fått gjort i sitt hjemmekontor ligger jeg på alle fire på badegulvet og vasker piss som ikke traff potta. «Jeg har jobbet med rapport x og y, stilt opp for heimevernet, organisert ditt og saksbehandlet datt…» hører jeg fra høyttaleren, heldigvis er mikrofonen min avslått så ingen hører hva jeg sier. Mens jeg ligger der og lurer på hva som er våtest, det nyvaska badegulvet eller panna mi, kommer den gode gamle dårlige samvittigheten snikende. Her får alle gjort så mye, mens jeg ligger og svetter på badegulvet under et møte. Lukta av grønnsåpe sprer seg og jeg innser at sannheten er at jeg har fått gjort kanskje 5% av det jeg burde i mitt hjemmekontor. Det føles for øvrig som om jeg får gjort omtrent 5% av det jeg burde få gjort som mor, lærer, barnehagetante, husmor, kjæreste og menneske også. Jeg rekker knapt nok å tenke ferdig tanken før jeg hører et brøl fra andre etasje, treåringen har piska syvåringen med en trefiskestang (!), og det er tvil om livet hennes kan reddes. Jeg må ha sett ut som en fartsstripe for de andre møtedeltagerne der jeg sprang frem og tilbake. Eller kanskje fikk de tid til å studere den flotte nye nøkkelkunsten på veggen. Jeg innser at jeg ikke klarer å få med meg mer av møtet og logger av. Så der, da fikk jeg klokka inn mine 5% i dag også.
Når røyken har lagt seg og jeg har forhandla frem en fredsavtale mellom de to stridende parter i fiskestangkonflikten, tar jeg frem telefonen og logger meg inn i det som må beskrives som en online selvhjelpsgruppe for slitne psyker; messengerchatten med mine søsken. «Nå har jeg akkurat forsøkt å ha personalmøte over nett – med ungene i bakgrunnen. Det gikk så grundig til helvete som det kunne…». De flirte. Det er vel en slags smal trøst i at ens egen ulykke kan more andre.
Når kvelden endelig kommer og det blir stille møtes vi voksne på kjøkkenet. Med enda flere grå hår enn på samme tid i går. Han smiler, men har ingen ord. Bare et sukk før han tar tak rundt meg. Det er da jeg hvisker ham i øret «hæsjtægg svksammen» og vi begge ler høyt (men stille nok til å ikke vekke ungene). Bare 3 dager igjen til barnehagen åpner. Treåringen, som alltid har elsket å gå i barnehagen, vil ikke; «æ vil bare være hjemme med ho mamma!».
Jeg: «Kjære, de kan jo ikke ha hatt det så fælt hjemme med oss når de ikke vil tilbake, eller?»
Han: «Det må være Stockholmsyndrom…»
Mandag 20. april leverer jeg to spente unger i en barnehage som flagger for gjenåpning. Hjertet, sjela og vettet mitt flagger også. Nå skal jeg kose meg med litt egentid (les: kjøpe ny deodorant. Alt er egentid når man ikke har hatt det på 5 uker). Etterpå skal jeg hjem å bruke opp batteriet på jobbdataen.
#svksammen
